Skraphandler Ingolf Holgersen er en omstridt person. Mange misunner den gamle mannen hans praktfulle eiendom og formuen han har bygget opp gjennom et langt liv. Andre synes han er kald og overlegen. De vet ikke at Holgersen har diagnosen schizofren-paranoid og i perioder tror seg forfulgt av alt og alle.

Når Holgersen ringer sønnen Cato og forteller at en mørkkledd person har skutt etter ham, tror Cato at faren er blitt syk igjen, for det finnes ingen tegn til at han er blitt truet. Men Holgersen påstår hardnakket at den mørkkledde eksisterer. Skritt for skritt drives han inn i sykdommen. Familien stiller seg avventende – helt til det skjer en grusom katastrofe.

Ole Vik leder lensmannskontoret i Fjellberghavn med fast, men godslig hånd. Han går grundig til verks med Holgersensaken, men heller ikke han kan finne noe tegn til den mystiske angriperen. Saken skal henlegges, da et meget uvanlig spor dukker opp…

Skyggejakten - utdrag fra KAP. 1

Lensmann Ole vik strakte seg i kontorstolen, foldet hendene over magen og lente sitt røslige legeme tilfreds tilbake så stolen ynket seg høylydt. Han plasserte det ene beinet oppå skrivebordet, la det andre i kryss over, og hadde dermed inntatt den yndlingsstillingen han helst inntok når han var på kontoret.

Med et fornøyd grynt fisket han en diger havannasigar opp av brystlommen, fuktet den med leppene og puttet den inn mellom tennene. Rommet ble fylt med røyk da han tente den, og Ole Vik var i sitt ess.

På et teppe ved siden av skrivebordet lå Birk, den svarte og hvite border collien hans, og stirret på ham med ørene vippende opp og ned. Med et sukk reiste hunden seg, gikk bort i en krok av kontoret og dumpet demonstrativt ned der isteden.

Sigarrøyk var ikke noe for ham.

Det var søndag 7. januar om kvelden, og lensmannen benyttet helgeroen til å få unna en del ugjort arbeid. Klokken ti over sju ringte telefonen og freden ble brutt.

Det var ved nittentiden at et og annet begynte å skje hjemme hos tidligere
skraphandler Ingolf Holgersen i Strandveien, den smale og tilsynelatende
beskjedne stikkveien som snodde seg fra havnen og utover mot Fjellberghavns eksklusive strandområde.

Her nede ved sjøen i kommunens største tettsted lå kostbare strandeiendommer som perler på en snor, de fleste av dem romslige hytter som var eid av byfolk, men innimellom også en og annen villa som var ombygd fra sommerbolig til helårsbolig.

Ingolf Holgersens bolig var slik. Den sytti år gamle, pensjonerte enkemannen bodde alene i den nydelige eiendommen nede ved sjøen. Skjønt alene og alene, naboene var overbeviste om at husholdersken, som kom for å gjøre rent tre dager i uken, etter hvert hadde begynt å stelle for langt mer enn bare huset til den gamle hedersmannen.

Denne rolige januarkvelden satt Holgersen i dagligstuen og så på Dagsrevyen. Husholdersken, Helga Moene, var på besøk. Hun var en ferm og myndig dame på seksti, som hadde tatt seg av ham da han var syk og vunnet hjertet hans.

Hun hadde fått nedsatt hørsel de senere årene og brukte derfor høreapparat. Mens hun satt og konsentrerte seg om en vrien kryssordoppgave borte i en krok av stuen, hadde hun like godt stengt omverdenen ute ved å ta ut apparatet og slå det av. Hun hørte derfor ikke at det ringte på døren.

Det gjorde derimot Holgersen, som reiste seg med en irritert ed fordi han ble avbrutt midt i en interessant nyhetsrapport.

Det var ingen å se utenfor. Holgersen tok et par skritt ut i hagegangen og speidet til begge sider.

"Er det noen her?" ropte han.

Han ble stående et øyeblikk og vente uten å få noe svar. Med en skuldertrekning snudde han og begynte å gå tilbake mot døren.

"Holgersen!"

Han hørte stemmen tydelig, den kom fra et sted bak ham. Den lød dempet, men likevel med et snev av kommando i seg. Holgersen bråstoppet og ble stående og stirre med store øyne. Midt på gårdsplassen kom en mørkkledd person smygende.

Mannen stilte seg opp med skrevende bein og pekte på ham med begge hender. Kroppen hans var skjult av en sort, romslig joggedress. Det som imidlertid gjorde at hjertet til den gamle skraphandleren begynte å hamre, var det skremmende synet av finlandshetten som var trukket ned i ansiktet på den mørkkledde, og det faktum at han sto og siktet på ham med en pistol.

Før Holgersen fikk sjanse til å reagere, hørte han et dempet smell fra pistolen. I samme sekund lød det et skarpere smell fra et sted over ham, og det drysset rusk ned på trappen.

Holgersen fór sammen, vaklet inn i vindfanget og låste. Så stormet han inn i stuen.

"Helga," ropte han. "Helga!"

Hun tittet opp over brillekanten og fomlet med å få på plass høreapparatet. "Hva er det, Ingolf?"

"Det er en mann ute i hagen." Ordene kom støtvis. "En mørkkledd mann. Han ... han skjøt på meg. Herregud Helga, han hadde pistol!"

Helga bleknet, la fra seg kryssordoppgaven og reiste seg. Hun stirret på ham med øyne som var fulle av bekymring.

"Å nei, Ingolf," stønnet hun, "ikke det ^ for Guds skyld, ikke det." Hun gikk bort til ham og la hånden på armen hans. "Det er sikkert noe du innbiller deg," sa hun rolig. "Det er ingen som farer rundt og skyter folk her i fredelige Fjellberghavn, kan du skjønne."
Holgersen rev seg løs. Øynene hans var redde.

"Men jeg så ham tydelig. Han hadde på seg en finlandshette og en mørk drakt. Herregud, Helga, det er noen som vil ta livet av meg."

"Tøv, Ingolf," sa Helga beroligende, "du må ikke snakke slik. Nå setter du deg ned og ser Dagsrevyen ferdig, så skal jeg sette over en kopp te."
Holgersen ble ikke det minste beroliget.

"Jeg er ikke syk nå, Helga," insisterte han. "Dette er virkelig." Han gestikulerte med armene og bøyde seg ned bak stolen. "Dukk, han kan skyte oss gjennom vinduene."

Helga satte hendene trassig i sidene. "Da får han heller skyte," sa hun, "jeg går og lager en kopp te, så får det skje det som skjer."

Hun snudde på hælen og gikk ut på kjøkkenet med faste skritt. Holgersen prøvde å protestere, men skjønte at det ikke nyttet. Med imponerende smidighet løp han krumbøyd gjennom stuen og bort til
skrivebordet. Så kastet han seg over telefonen og slo nummeret til sønnen.

Det lød kun to ringesignal, så hørte han sønnens velkjente stemme: "Hallo, det er politibetjent Holgersen!"



Noen minutter etter ringte det på døren, og Helga og Ingolf gikk sammen ut for å lukke opp. Sønnen sto utenfor, sivilkledd i en moderne, litt posete jakke, med bukse og sko som sto i stil.
Med sine 190 cm. på strømpelesten tok han seg godt ut.

"Hallo, far," sa han. "Jeg har undersøkt hagen, og det er ingen der." Han tittet forbi faren og smilte.

"Morn, Helga," la han til. "Koselig å se deg."
Hun smilte tilbake og nikket.

"Vel, fortsatte Cato, jeg har snakket med lensmann Ole Vik, og han ba meg ta meg av dette. Hvor var det du så skikkelsen?"

Ingolf gikk ut på trappen. Han pekte og viste. Cato Holgersen fulgte interessert med. Han gikk ut på plassen og begynte å undersøke området faren hadde pekt ut.

Enkelte ganger satte han seg ned i huk og lot fingrene fare over grusen. Særlig nøye var han da han sjekket stedet hvor den mørkkledde ifølge faren hadde stått og skutt.

Til slutt gikk han bort til døren, saumfarte trappen og dørmatten, og kikket opp langs veggen over inngangspartiet.

"Hmm," sa han ettertenksomt. "Haglet det med rusk rundt deg, sa du?" "Ja, det stemmer," svarte Ingolf. "Det ble spredd rundt på trappen og utover dørmatten."

"Cato dro hånden urolig gjennom håret. "Er du sikker på det?
"Om jeg er sikker?" Holgersen ble rød i ansiktet. "Tror du jeg står her og dikter, gutt?"

"Neida, neida." Cato fikk et defensivt uttrykk i ansiktet. "Men du skjønner, det finnes ikke noe som er ødelagt over døren, i hvert fall ikke som jeg kan se. Her er alt bare mur, og den er uten skade. Bare se selv."

Holgersen gikk bort til døren og stilte seg ved siden av sønnen. Cato og Helga utvekslet et kjapt, bekymret blikk.

"Men i alle dager," stammet Ingolf, "det er det rareste. Jeg så det jo helt tydelig. Det regnet ned over meg."

Han bøyde seg og undersøkte trappen og matten. Alt var rent og pent, slik Helga Moene hadde etterlatt det noen timer tidligere da hun hadde gjort rent. Holgersen vaklet og måtte støtte seg til dørkarmen.

"Jesus Kristus," sa han usikkert. "Nå skjønner jeg ingen ting."
Sønnen grep ham om skulderen.

"Kom, vi går inn og setter oss," sa han alvorlig.

Ingolf fulgte passivt etter sønnen inn. Han skalv på hendene og ansiktet hans var blekt og dradd. Inne i stuen dumpet de ned i hver sin stol og ble sittende tause en lang stund.

"Cato," sa Helga nesten bedende, "du fant vel spor etter det som skjedde der ute, gjorde du ikke?"

Cato Holgersens blikk møtte hennes. Hun kunne se at han var bekymret. "Nei, jeg gjorde ikke det, Helga," svarte han. "Jeg fant ikke spor etter noe."

Han tittet usikkert bort på faren som satt og stirret rett fremfor seg. Så slo han ut med hendene, sukket dypt og avsluttet:

"Dette lar seg rett og slett ikke forklare."