Den godslige etterforskeren ble til i en drøm på åttitallet. Da våknet jeg en morgen med et krimplott i hodet.

”Det må jeg skrive ned,” var min første tanke. ”Dette er jo et kall!”

Så gjorde jeg det, og kalte boken ”Det sorte fåret.” Siden den kriminelle handlingen utspant seg midtveis mellom to byer, var det naturlig at en lokal lensmann rykket ut for å ta hånd om etterforskningen. Slik ble Ole Vik til. Og så kom ideen om en serie med ham som gjennomgangsfigur.

Underveis tok idylliske Fjellberghavn også sakte, men sikkert form i mitt hode, med sine gamle, skakke trehus og smale gater, beliggende i et slakt dalsøkk ned mot sjøen og skjærgården utenfor. Paradis på jord. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg ha flyttet dit på flekken.

Så langt alt vel. Dette var i 1983. For rundt en milliard hjerteslag siden…

Det ble ingen ting av serien i 80-årene. Et forlag fattet riktignok interesse, men gikk konkurs kort tid etter. Deretter kom manus i retur fra forlag etter forlag, og havnet til slutt i en skuff sammen med troen på kallet fra oven. Der ble det liggende til 1999, da Damm fikk hånd om det og på uforpliktende grunnlag ba meg bearbeide det på nytt og gi det en moderne form og språkdrakt.

Deretter ville de vurdere det.
 
Et års tid senere var manus ferdig – og ble refusert. I en reflektert begrunnelse skrev sjefsredaktør Tomas Algard blant annet:

”Mange forfattere trenger et pilotprosjekt. Kanskje er ”Det sorte fåret” ditt pilotprosjekt, og at det er først nå ditt arbeid med Ole Vik begynner?”

Slik ble det. Manus havnet i skuffen der det kom fra, men selve serieideen hadde vekket forlagets interesse. Skyggejakten ble lansert påsken 2003, deretter fulgte Kameleonene i 2004, Dødssymfoni i 2005, Blodskrift i 2007 og Karma i 2010.  

Jeg har valgt serieformen, fordi du som leser skal kunne gå rett inn i kjente rammer. Bøkene skal likevel kunne leses frittstående, siden selve krimplottene er avsluttende. Vi møter lensmann Ole Vik og hans stab, med lensmannen selv og hans høyre hånd, politibetjent Cecilie Hopen, som hovdepersoner.

Resten av staben er bipersoner som "trer frem" i tur og orden bok for bok. Det samme gjelder enkelte nøkkelpersoner i lokalmiljøet. I de første bøkene møter vi en autoritær politimester og hans jurister, deretter får Ole Vik en kvinnelig politimester å hanskes med. Redaktøren for lokalavisen ”Fjellbergposten” er en gjennomgangsfigur, det samme er Hilde Ramnes, Ole Viks gryende kjærlighet. De to lever i et av og på forhold. I Karma blir vi kjent med Ole Viks søster, som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Også henne vil vi følge videre i de neste bøkene.

Parallelt med handlingen skjer det til dels dramatiske ting med hovedpersonene, og vi følger deres utvikling bok for bok.

Lensmannen er en godbrummende, røslig mann av den litt skremmende sorten, men med et varmt glimt i øyet og omsorg for folkene sine og kommunens innbyggere. Han er midt i femtiårene og skilt, men forelsker seg i Hilde i Skyggejakten.

Som polititjenestemenn flest er Ole rakrygget, men ikke uten feil av den grunn. Høylydt tramper han i klaveret både titt og ofte. En utradisjonell, profilert fargeklatt som ofte blir invitert til debattprogrammene i TV2 og NRK.

Som regel takker han nei, men ikke alltid.

Cecilie er ung, fremadstormende og dyktig. Hun føler at hun må være bedre enn de mannlige kollegene sine for å oppnå samme respekt som dem, en følelse som stort sett er ubegrunnet, siden dagens politietat er kommet lenger enn som så. Men i sin arbeidsiver kan hun ofte virke utilnærmelig.

Cecilie er lensmannskontorets eneste skjønnhet, og hun virker som en magnet på det annet kjønn. Men hun sliter med å holde på sine mannlige venner. Kanskje er hun for sterk? Kanskje skyver hun dem ubevisst fra seg?    

I hælene til lensmannen dilter bestandig border collien Birk. Hunden er ingen autorisert politihund, men har bakgrunn som arbeids- og gjeterhund. Ole bruker ham av og til i uoffisielle sammenhenger, og kaller ham på spøk for sin ”medhjelperassistent.”

Hunden er sentral i bøkene, og bidrar på sin måte til løsningen av de forskjellige sakene.

Birk er bokseriens eneste levende modell. Dessverre har vi måttet ta farvel med ham nå, 11 år gammel. I det virkelige liv tilhørte han min kone Marit.

Marit jobbet aktivt med Birk i brukshundmiljøet her i Bergen, hvor han konkurrerte i nest høyeste klasse. Han var en våken, artig fyr, full av pepp og virkelyst. Han gjorde ingen ting i bøkene som han ikke kunne ha gjort også i virkeligheten.

Rasen, slik vi kjenner den i dag, er avlet frem i grenseområdet mellom Skottland og England, og er nylig godkjent i Norge.

Border collie er en utpreget arbeidshund, med et fremavlet instinkt for å ringe inn og samle flokker av sauer eller kveg. Mindre kjent, men like metodisk fremavlet, er dens sterke, nesten hypnotiske blikk, ”the eye of control”, som den på fascinerende vis ”psyker” og kontrollerer flokken med.

Ved siden av schæferhund, elghund og golden retriever er border collie nå blant de mest utbredte rasene i Norge. Hunden er lærenem og elsker å jobbe i det uendelige sammen med sin eier. Det er en krevende hund, i den forstand at den er avhengig av stimulans. For gårdbrukere er den en uvurderlig arbeidskamerat og familiehund, men den er også en gjenganger i brukshundmiljøet.

I arbeidet med å gjøre både lensmannsmiljøet og politietterforskningen mest mulig troverdig, har jeg støttet meg til to politikonsulenter; tidligere politiinspektør Harald Andersen ved Laksevåg lensmannskontor og tidligere politietterforsker Edvin Meling Hansen ved Fana Politistasjon. Begge har gitt meg verdifulle tilbakemeldinger, og Edvin, som er ihuga bokorm, har også fungert som testleser.

Når jeg selv leser en spenningsbok, ønsker jeg å bli sugd inn fra første setning og bli holdt der i spenning til boken er ferdiglest. Dette vært et definert mål å strekke seg mot i min egen skriveprosess. Jeg kan selvfølgelig ikke påstå at jeg har lykkes, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har prøvd.

Og gjett om det kan gå for seg, også langt ute på landet…

Jørgen Jæger