Blodskrift er min fjerde bok om lensmann Ole Vik. Til forandring fra de foregående er den inspirert av en virkelig hendelse og er i den forbindelse dedikert mine foreldre, Kirsten og Rolf Jæger. Mor gikk bort i 1984, bare 63 år gammel, far i 1995 i en alder av 84 år. Det er fra ham jeg har arvet min interesse for skriving.

Far praktiserte som tannlege i Bergen frem til 1983. En gang i 60-årene mottok han fire trusselbrev som satte familiens liv på hodet. Med unntak av faktaopplysninger, datoer og navn, er brevene i kapittel 6 i denne boken en nøyaktig avskrift av disse trusselbrevene, som min mor tok vare på. Jeg husker ennå uhyggestemningen som preget familien den gangen, og har lenge hatt lyst til å spinne en historie rundt det som kunne ha skjedd om verden hadde gått litt mer av hengslene enn den vitterlig gjorde.
Med unntak av det som siteres i kapittel 6 understreker jeg at alt i boken er fri diktning. Alle persontegninger og stedsangivelser er også fiktive. Hvordan virkelighetens trusselbrevsak endte, får du vite i epilogen, hvor jeg gir løsningen på mor og fars private drama.

Bergen, august 2006
Jørgen Jæger

KAPITTEL 1

Det var en lyd han hadde hørt utallige ganger før, på kino. Den hvinende, nærmest vislende lyden, etterfulgt av et dumpt sukk, fikk ham i et kort glimt til å føle seg hensatt til en gammel westernfilm hvor skurker og helter fyrte løs på hverandre. Tannlege Joakim Sørensen fortsatte ufortrødent sin daglige spasertur til kontoret. Han måtte ha hørt feil. Man skjøt ikke på folk i fredelige Fjellberghavn.
Han hadde gått hjemmefra fem minutter tidligere. Den romslige boligen han delte med sin kone og to sønner var enkel og på ingen måte prangende. Status betydde ikke noe for Joakim Tann, som de kalte ham på folkemunne. Tilnavnet hadde han fått etter å ha merket kontorvinduene sine med reklamebokstaver. Når han åpnet vinduene for å lufte, sto det Joakim Tann på det ene vinduet og Sørensen lege på det andre. Folk i Fjellberghavn syntes det var en morsom vri. Og tannlegen, som ikke tok seg selv så høytidelig, smilte med.
Heller ikke den andre gangen reagerte han på lyden. Denne gangen var det fordi han ikke fikk sjansen til det. Kulen traff ham i bakhodet og sendte ham hodestups forover. Joakim Tann var død før han traff fortauet.

* * *

Fra havet drev spredd morgentåke inn over den lille bygden og lagde trolsk stemning idet den løste seg opp i flyktige flak og fordampet i møtet med land. Nede ved havnen holdt torghandlerne på med å klargjøre salgsbodene sine for dagen, og i Hovedgata lenger oppe gjorde kjøpmennene de siste forberedelsene til å åpne dørene klokken ni. En fotograf vandret rundt og fanget opp stemningsbilder. Travle mennesker var på vei til og fra. Det var mandag 20. august, en tilsynelatende vanlig sensommermorgen i Fjellberghavn. Så ble klokken fem på ni.

Ved lensmannskontoret i Havnegata 1 var morgenparolen nesten over da Eva Lien, kontorets sekretær og altmuligdame, kom brasende inn.
"Mann skutt og drept i Utsikten terrasse!" sa hun, så skarpt at de straks forsto alvoret.
Det var tre menn og en kvinne til stede på møtet, alle antrukket i den obligatoriske politiuniformen: solide støvler med snøring, bukser i bevernylon med hvite og sorte sjakkmønsterreflekser nederst og blå, kortermet sommerskjorte.
Ordene fikk dem til å sperre opp øynene. At noen ble skutt i Fjellberghavn var langt fra hverdagskost.
”Har du noen detaljer?" Den røslige lensmannen med det kraftige skjegget og det krøllete håret rettet seg i stolen og stirret avventende på Eva.
Hun ble stående ved døren, klar til å skynde seg tilbake til resepsjonen. Kinnene hennes blusset.
"Innringeren så en mann stupe i bakken," svarte hun, så rolig hun klarte. "Han ble liggende i en blodpøl."
"Så han hvem som skjøt?"
"Nei."
"Vet vi hvem offeret er?"
”Nei.”
"Ok." Lensmannen reiste seg med et rykk. "Ring politimesteren og be om væpningstillatelse. Cecilie blir med meg. Arne drar sammen med Morten."

Et halvt minutt senere rykket politibetjent Cecilie Hopen og lensmann Ole Vik ut i lensmannskontorets Volvo stasjonsvogn, og vikar Arne Thorsen og politibetjent Morten Gundersen i Subaruen. I hundeburet bak i Volvoen satt Birk, Oles svarte og hvite border collie, med ørene vippende våkent opp og ned. Der Ole Vik var, der var Birk. Medhjelperassistenten hans.
Folk stoppet, stirret urolig etter dem og stakk hodene sammen. Det var uvanlig at begge politibilene rykket ut samtidig. Noe alvorlig måtte ha skjedd. Bare det ikke gjaldt noen man kjente.
Det gjorde det. I Fjellberghavn kjente alle hverandre.