Forsiden
Serien
Forfatteren
Skyggejakten
Kameleonene
Dødssymfoni
Blodskrift
Billedarkiv presse
Anmeldelser
Omtale
Bestill
Om forfatteren
 

Jørgen Jæger

Født:
1946

Bosted: Bergen

Silvilstatus:
Gift, 2 barn og 2 "stebarn".

4 barnebarn, 2"stebarnebarn"

Interesser: Hunder, friluftsliv og selvsagt skriving.

Aktuell med Krimserien om lensmannen Ole vik.

 


Mob: 93 83 60 90

Jeg er født i Bergen i 1946 og har bodd her i hele mitt liv. Jeg kunne godt ha lagt handlingen i bøkene mine hit, men det har Gunnar Staalesen allerede gjort så eminent med sine bøker at det bare ville virket dumt.

Da skyggejakten ble lansert i februar 2003 og de første anmeldelsene begynte å komme på trykk, var det flere som undret seg over at jeg ikke hadde utgitt noe tidligere i livet. Svaret på det er egentlig enkelt: Jeg prøvde i begynnelsen av 80-årene, og forsakelsene ble så store og resultatet så nedslående at det ikke ga mersmak.

Vel, i 80 og 90-årene skrev jeg riktig nok en rekke krimnoveller for ukepressen. Men ut over det: Krevende jobb, hus og heim, kone og unger. Du vet hva jeg snakker om: Man kan i anstendighetens navn ikke bare gå på jobb om morgenen, komme hjem om ettermiddagen og mure seg inne og forlange å sitte uforstyrret – for å gjennomføre et prosjekt som ifølge bransjen har noe sånt som 1% sjanse til å komme på trykk. Det blir luftslott. Og man satser ikke forholdet til familien sin på det. Ikke jeg, i hvert fall.

I 1999, da Damm fattet interesse for serieidéen, var situasjonen annerledes. Det hele ble for det første mer konkret, dernest var vi langt mer etablerte. Både Marits og mine barn var ute av redet, og vi hadde rom til å gripe muligheten og gjøre noe ut av den. Den prosessen var Marit med på, og jeg har alt å takke henne for.

Hun og jeg giftet oss i 1989, og vi feiret 20 års bryllupsdag i mai 2009. Hun har to barn fra et tidligere ekteskap, og det samme har jeg. Skjønt barn: Den eldste er født i 1970, den yngste i 1978. Men vi utgjør i alle fall en riktig storfamilie når vi er samlet, og de første barnebarna kommer i tur og orden. Marit har to, jeg fire – så langt.

Opp gjennom årene har jeg vært så heldig å få prøvd meg i en rekke spennende jobber. Den første karrieren gjorde jeg hos Steen & Strøm i Oslo, hvor jeg endte opp som avdelingssjef. Siden, da jeg kom tilbake til Bergen, satset jeg på salgsyrket. Jeg har vært bilselger, blomsterselger, dagligvareselger, radioreklameselger og har vært med på å bygge opp et spilleautomatselskap. Det siste er kanskje ikke noe å skrive hjem om, men jeg skal love deg at jeg kom meg vekk fra bransjen da jeg forsto hva den gjorde med folk. 

Jeg har egentlig aldri hatt sjefsambisjoner, men har ved flere anledninger likevel havnet i administrative jobber, både som avdelingssjef, salgssjef og daglig leder. Men jeg er et sosialt dyr. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det koker det ned til at det er selger jeg først og fremst er.

Marit er også selger. Vi har mye å snakke om, forståelig nok, masse felles referanser. En tid ble vi utfrivillige konkurrenter. En interessant erfaring som  verken hun eller jeg våger å gjenta.

I dag er jeg ansatt i Fanaposten, som i 2002 ble kåret til landets nest beste lokalavis. Den lille avisen løftes frem av en gruppe entusiastiske mennesker, og jeg er stolt av å være blant dem.

Om kvelden og litt utover natten skriver jeg om Ole Vik, full av impulser fra en dag som aldri er lik den forrige.

For meg er skrivingen lystbetont. Når jeg først er i gang, er det nesten umulig å løsrive seg. Noe så nødvendig som et toalettbesøk i ny og ne er fryktelig forstyrrende. For ikke å snakke om spising. Det er nesten som å bli tvunget ut av en hypnotisk tilstand. Du kommer deg ikke inn igjen i den sånn uten videre. Rytmen er brutt.

Skrivingen er mitt pusterom. En dag må jeg kanskje må ta stilling til full dags skriving. Hva skal da være mitt pusterom?

Et tankekors der. 

Marit og jeg er hundefrelste på vår hals. Hun litt mer enn meg. De siste årene har vi hatt to hunder, Paco og Birk. Paco var eldst, en skjønn golden retriever, som vi tok farvel med i august 2009 i en alder av 13 år. Han var en lovende lydighetshund helt til han fikk hjertefeil og måtte pensjoneres.


: Paco

Frem til sin død spiste han piller for et par tusen i året og var vår sosiale kompis og bare det, en rolle han fylte med bravur, mens Birk tok seg av jobbingen. I likhet med de fleste border collier varr han et naturtalent. Å se ham og Marit i aksjon i skogen var et syn. Det ga ordet team en helt ny mening.


: Birk

Hundene er hennes pusterom og hun kommer alltid til å ha hund. Av og til var jeg med henne og Birk og ble sendt langt til skogs som figurant i runderingsøvelser. Så satt jeg der bak et tre, tygget på et strå og nøt stillheten mens jeg tenkte at ingen i hele verden kunne finne meg her, det var helt umulig, så nå kunne jeg nikose meg riktig lenge. Så hørte jeg Marit kommandere ”rundér” i det fjerne. Like etter sto Birk rett foran meg og stirret på meg med det intense blikket sitt, før han grep bittstykket og forsvant igjen like fort som han kom. Jeg kan ikke fatte og begripe at det går an. Dessverre ble Birk syk like før nyttår 2009, og for andre gang på fire måneder måtte vi gå den tunge veien til dyrlegen og ta farvel. Men i bøkene vil Birk leve videre – enn så lenge.

: Marit, Aic og Birk

Nå er det Aic som er fremtiden. Den lille border collien kom til oss i november 2009 og er et lite lydighetstalent. Det skal bli spennende å følge ham.

Du skal pleie det barnslige, pleide min far å si. Han skulle ha sett oss. Men han hadde utvilsomt et poeng: Det skader ikke å like det man holder på med. Eller for å si det på en annen måte: Å holde på med det man liker.

For er ikke selve meningen med livet å nyte det?

Jørgen Jæger