Lensmann Ole Vik er på vei til ferie i Hellas sammen med sin gryende kjærlighet, Hilde Ramnes. Men de kommer ikke lengre enn til Borg, hvor de dumper opp i et bankran.

Alt går galt. Raneren tvinger Hilde med seg bort fra åstedet. Det hersker full forvirring, og verdifull tid går før politiet oppdager at det også har skjedd en kidnapping.
Byen snus på hodet i en hektisk leteaksjon, men forgjeves.

KAMELEONENE - utdrag fra KAP. 1

En av de første dagene i mars hadde en mann og en kvinne stevnemøte på rom 207 i Dags Motell i Borg. Ingen av dem sanset sengens rytmiske knirk, og ingen av dem enset at stønnene deres kunne høres i naborommene og i korridoren utenfor. Da orgasmen til slutt skylte inn over dem som bølger fra et oppvarmet hav, klamret de seg til hverandre som om de tryglet om at øyeblikket skulle vare for alltid.

I et skjult avlukke bak et engangsspeil sto et digitalt videokamera og surret og gikk. Ved en pc nede i resepsjonen satt resepsjonisten, en skallet, tykkfallen mann, og stirret på opptaket   med sultent blikk.

Fredag 20. april, klokken fem på halv tre om ettermiddagen, ble ærverdige Borg Sparebank i Skogveien i Borg ranet.

Det var bare funksjonæren i kassen som merket hva som foregikk. De gamle banklokalene, som med marmorgulv og innredning i mørk edeltre bar med seg mye av den ærbødige atmosfæren fra tidligere tider, gjorde ikke noe respektfullt inntrykk på raneren. Han var en shabby antrukket mann med herjet ansikt, kraftig skjegg og tjafsete hår. Uten å si et ord skjøv han en papirlapp inn over mahogniskranken og ble stående og vente.

Bankfunksjonæren grep lappen, kastet et vennlig blikk på ham og smilte imøtekommende, slik hun alltid gjorde til kundene. Smilet stivnet øyeblikkelig da hun så rett inn i et gravalvorlig ansikt og to øyne med utvidete pupiller.

Usikkert slo hun blikket ned og leste:

"Dette er et ran! Jeg har pistol og skyter hvis du prøver deg. Legg alle sedla på skranken! NÅ!"

Hun så opp, som for å forsikre seg om at det virkelig var alvor. Ranerens blikk fikk det til å gå gysninger gjennom henne, og hun så at svetten piplet på pannen hans. Med en hektisk bevegelse, og uten et ord, plasserte han en sykkelbag på skranken og fortsatte å stirre på henne. Det var tydelig at han var nervøs.

Tusen tanker raste gjennom hodet hennes. Dette var hun blitt drillet i om igjen og om igjen: Nervøse ranere kan være livsfarlige! Behold roen - gjør som du får beskjed om - ikke oppfør deg provoserende - ikke spill helt - ikke trykk på alarmknappen hvis det er den minste sjanse for at det kan bli oppdaget - observer isteden - prøv å danne deg et signalement...

Hun gjorde som hun hadde lært, og begynte med rolige bevegelser å finne frem seddelbunker som hun la på skranken og skjøv bortover mot ham. Med dirrende hender tok han imot og puttet dem ned i bagen. Så strakte han seg   inn over skranken, røsket til seg   papirlappen og puttet den i lommen. Med bagen under armen gikk han raskt over marmorgulvet og forsvant ut av den gedigne svingdøren.

Samtidig som bankfunksjonæren trykket på alarmknappen og gjorde anskrik, fikk hun et kort glimt av ham gjennom vinduet idet han kastet seg på en sykkel og forsvant i full fart rundt hjørnet.

Det hadde gått mindre enn to minutter.

* * *

Lensmann Ole Vik følte seg glad og oppstemt. Smånynnende trådte han i samme øyeblikk ut i fotgjengerfeltet med kurs mot banken som nettopp var blitt ranet. Det var kanskje ikke så rart at han strålte av glede og forventning, for han var på vei til en ukes sydenferie og hadde verdens skjønneste reisefølge, hundeinstruktøren, kenneleieren og småbrukeren Hilde. Han var i midten av 50-årene og hun rundt 40, og Ole var stolt over å ha vunnet hjertet til den flotte, sporty kvinnen, selv om han en stund hadde hatt dårlig samvittighet for aldersforskjellen. Dårlig samvittighet hadde han forresten bestandig for ett eller annet, det lå på en måte til den røslige mannens natur, og han var pinlig klar over det selv. Siden det var et av hans forbedringspunkt, hadde han etter en tenkeperiode konkludert med at 15 års aldersforskjell sikkert var akkurat passe.

Hilde og han hadde kjent hverandre i fire måneder nå. Gnisten hadde vært der fra første stund, men de hadde ikke hatt mye tid til hverandre, siden Ole jobbet nær sagt døgnet rundt. Så hadde han hatt dårlig samvittighet for det også, og hadde skjønt at han måtte gjøre noe hvis han skulle unngå at forholdet gled ut i sanden. Nå gledet de seg begge to til å utforske det gryende kjærlighetsforholdet i idylliske og fredelige omgivelser i Parga, lengst mulig borte fra den altoppslukende lensmannsgjerningen.  

De hadde stoppet ved banken nærmest på impuls, siden den lå like ved veien, og hadde ikke tenkt på i farten at de selvfølgelig kunne ha vekslet Euro på Gardermoen. Men nå var valget gjort. Forventningene til turen gjorde nok Ole litt distré, for idet han langet ut i veien i full fart, med det buskete skjegget og det uryddige håret flagrende i vinden, kom han på at han hadde glemt lommeboken i bilen.

Han stanset og så på klokken: tre minutter på halv tre. Flyet til Gardermoen gikk fra Borg Flyplass ti over fire. Helsike heller, dette har jeg ikke tid til . Med et rykk bråsnudde han - og gikk rett inn i fartsretningen til raneren, som kom trakkende i full fart. Sykkelen traff den storvokste lensmannen i siden og kastet ham over ende, mens syklisten stupte over styret og havnet i veibanen med sykkelen over seg.

De to ble liggende et øyeblikk, før de gjenvant fatningen. Syklisten løsgjorde seg fra sykkelen og reiste seg først. Sykkelbagen lå på fortauet, med noe av innholdet strødd utover. Febrilsk begynte han å samle opp pengene og legge dem tilbake.

" Jævla idiot! " freste han mot Ole, som var i ferd med å karre seg på beina.

 "Unnskyld - jeg beklager virkelig." Ole var oppriktig lei seg. "Slo du deg?" Han rettet seg og børstet støv av klærne.

" Det skal du gi faen i! Forsvinn! Ha deg vekk! "

Ole studerte ham, overrasket over den veldige reaksjonen, og skulle til å hjelpe ham - da han så at det var pengesedler mannen holdt på å sanke sammen. De ble stående og stirre hverandre inn i øynene et øyeblikk. Tankene raste gjennom Oles hode: Store pupiller - skjegg - uryddig hår - pengesedler ...

Alvoret gikk opp for ham. Han sto trolig ansikt til ansikt med "sykkelraneren", mannen som hele politidistriktet jaktet på, men som ingen hadde kunnet identifisere, til tross for at de hadde ham på video. Mannen som for fjorten dager siden hadde ranet Borg Sparebanks filial i Elvebakken og var forsvunnet sporløst på sykkel. Nå hadde han altså slått til igjen, denne gangen her ved filialen i Skogveien.

Raneren måtte ha lest tankene hans. Med en famlende bevegelse dro han en pistol opp av lommen og rettet den mot Ole. Hendene hans skalv ukontrollert.

" Hører du dårlig? "

"Nei da, nei da." Ole løftet hendene for å signalisere at han ikke ville lage vanskeligheter. Hva gjør jeg nå? lynte det gjennom hodet hans. Jeg må komme meg bort til Hilde. Han kastet noen kjappe blikk rundt seg. Nei, pokker heller, det går ikke! Fyren står i veien, og han er tydeligvis ruset og utilregnelig. Jeg må ikke provosere ham. Han trakk seg forsiktig noen skritt bakover, løp over veien og dukket inn bak et busskur.

Han tittet forsiktig frem. Gaten var plutselig folketom, men raneren befant seg fremdeles midt i veibanen. Han sto bøyd over sykkelen, som tydeligvis var i ustand, mens han lirte av seg en tirade av ukvemsord. I det samme hørte Ole høyrøstete stemmer borte fra banken. En mann kom løpende rundt hjørnet, mens han fektet med armene og ropte: "stopp raneren, stopp raneren!"

Herregud, hvor dum går det an å bli? Ole jumpet fortvilet frem fra gjemmestedet sitt.

"Gå vekk!" brølte han. "Han har pistol!"

Advarselen kom for sent.

Raneren rettet seg først og stirret paralysert på mannen et øyeblikk, som om han lurte på om han var virkelig eller bare en hallusinasjon. Han løftet pistolen og siktet.

"Forsvinn!" hylte han i fistel.

Hendene hans skalv sånn at han måtte holde pistolen med begge hender.

Så smalt det.

Mannen borte ved banken slo ut med armene og datt i bakken, som om livsnerven var kuttet i løpet av et hundredels sekund. I et glimt oppfattet Ole at raneren snudde pistolen mot ham, og han kastet seg ned bak busskuret.

Fyren er hinsides denne verden. Han kan umulig ha sånn flaks at han treffer en gang til .

Idet han tenkte tanken lød braket fra pistolen på ny, og han fikk rett. Kulen traff skuret mer enn en meter unna, og rikosjetterte med en fresende lyd - så ble det stille.

Forsiktig tittet Ole frem. Raneren var begynt å fikle med sykkelen igjen, men ga opp, slengte den fra seg og ble stående og se seg om. Så tok han tilsynelatende en avgjørelse. Med bagen i den ene hånden og pistolen i den andre begynte han å småløpe bortover fortauet - rett mot Hildes Toyota Hi-Ace.

Ole fikk nesten hjertestopp. Han stablet seg på beina og vaklet ut i veien, akkurat tidsnok til å se raneren rive opp passasjerdøren og kaste seg inn i setet ved siden av Hilde. Pulsen dunket i ørene hans. Han kunne ikke stoppe ham. Mannen var bevæpnet og ruset på ett eller annet som gjorde ham livsfarlig og utilregnelig.

Det gikk noen sekunder, så hørte han Toyotaen bli startet, og et øyeblikk etter kom den kjørende rykkvis ut fra parkeringsplassen.

Idet de passerte ham, fikk han et glimt av Hildes ansikt vrengt i en grimase, med ranerens pistol presset så hardt mot tinningen at hodet hennes ble bøyd til siden.

Ole Vik var en garvet polititjenestemann som tålte det meste, men dette var personlig. Hilde var kvinnen som hadde vekket ham av dvalen og fått ham til å føle seg levende igjen. Nå brant bildet av de vettskremte øynene hennes seg inn på netthinnen hans.

Aldri hadde han følt seg så maktesløs.

Etterord:

Noen ord om narkotika, til ettertanke.

De som har lest Kameleonene vil forstå at jeg føler for de narkomanes sak. Selv om lensmann Ole Vik på ingen måte er et speilbilde av meg selv, har jeg likevel valgt å la min personlige medfølelse med denne gruppen mennesker komme til uttrykk gjennom ham. Jeg synes i anstendighetens navn ikke at noen skal måtte leve livene sine i så ussel fornedrelse som de narkomane gjør, i det som av FN er kåret til verdens beste land å bo i.

Ifølge en statistikk fra Rusmiddeletaten i Oslo Kommune, døde 338 mennesker av overdoser i Oslo i 2001. I 2003 var tallet nærmest halvert, mye takket være det arbeid som er nedlagt gjennom den såkalte LAR-modellen, et landsdekkende system for offentlig, legemiddelassistert rehabilitering. Men i mai 2004, den siste måneden det var mulig å fremskaffe statistikk for innen Kameleonene gikk i trykken, døde 14 mennesker av overdoser i hovedstaden. Det er én hver annen dag og en dramatisk økning i forhold til   tidligere år!

I etterkant har jeg fått vite at det tilsvarende tallet for juni var 10.

Jeg må innrømme at jeg føler et like stort ubehag som de fleste av oss når jeg støter på en ruset person. Det betyr imidlertid ikke at jeg føler fordømmelse. I Kameleonene har jeg valgt å beskrive de to sprøytenarkomane slik narkomane er i sin stressete og krakilske verden, hvor jakten på penger til stoff dominerer tilværelsen, og hvor vrangforestillinger og abstinenser kan få dem til å handle overilt under press. Men generelt lever jeg meg inn i smerten og maktesløsheten til dem alle, og til enhver mor og far, hvis barn befinner seg ett eller annet sted der ute i en verden så knalltøff at man knapt kan forestille seg det. Jeg lever meg inn i hjertet til alle de mødre og fedre hvis lille øyensten kanskje akkurat nå befinner seg på horestrøket og selger kroppen sin til ekle mannfolk. Jeg lever meg inn i tankene til enhver mor og far i deres redsel for at det neste overdosedødsfallet skal ramme deres sønn eller datter, og jeg føler sorgen og tomheten hos dem som har opplevd at det gikk sånn. Jeg føler raseriet og resignasjonen hos butikkeiere som må stenge fordi de har så mange innbrudd at forsikringsselskapene ikke lenger vil forsikre dem. Jeg lever meg inn i tankene og følelsene til de eldre som er så redde for å bli ranet og slått helseløse at de bolter dørene og ikke tør å gå ut.

Det den sprøytenarkomane Bjørn forteller i avhøret i kapittel 30 i Kameleonene om frafallet av legemiddelet Subutex, refererer til virkeligheten. Subutex er et medikament som gjør narkomane rusfrie og tar bort abstinensene og suget etter heroin. Mange allmennpraktiserende leger ga lenge Subutex og beslektede medikamenter til sine mest belastede pasienter i påvente av offentlig behandlingstiltak, fordi de fryktet for deres liv. De så store forandringer hos disse, som generelt reiste seg som mennesker og fikk verdigheten tilbake. Noen maktet til og med å skaffe seg jobb. Men regjeringens politikk er at Subutex bare skal skrives ut av leger som er tilknyttet LAR. Av den grunn har man strammet inn overfor landets allmennpraktiserende leger med jevne mellomrom. Noen nektet lenge å føye seg, men ble endelig stoppet ved at man truet med tap av lisens, samt ved at man påla apotekene kontrollansvar ved utlevering.

Begrunnelsen for denne restriktive holdningen er at Subutex er vanedannende og uten helbredende virkning, og at bruk uten et kompetent rehabiliteringsopplegg kombinert med en nedtrappingsplan bare opprettholder misbruket . Man er dessuten lite begeistret for at enkelte leger har operert på siden av det ordinære systemet.

Men misbruket opprettholdes uansett! Resultatet er at narkomane dør i behandlingskøen .

Nåløyet for å slippe gjennom til LAR er oppsiktsvekkende trangt, og opptak er forbeholdt landets tyngste misbrukere, som må være fylt 25 år og ha minimum 10 års "fartstid!" I januar 2004 omfattet behandlingen 2431 narkomane, mens 550 sto på venteliste. Det er vel og bra nok, men de aller fleste av landets anslagsvis 12.000 sprøytemisbrukere kvalifiserte ikke en gang til å søke. I likhet med de 550 på venteliste er de overlatt til seg selv og sine uverdige liv, priset et svart gatemarked hvor kvalitets- og produktkontroll er ukjente begreper, og hvor den neste dosen like gjerne kan være dødbringende som saliggjørende.

Slik fungerer det som regjeringen kaller sin "historiske satsing på rusomsorg". Fremdeles topper Norge overdosestatistikken i Europa. Og ifølge TV2 Rikets Tilstand er Subutex frigitt i 29 land på grunn av sin virkning.

Uten regjeringens holdning hadde for øvrig grunnlaget for plottet i Kameleonene falt bort. For i likhet med en rekke andre virkelige sprøytenarkomane, hadde både Peddik og Bjørn i så fall kanskje vært i jobb. Jeg syntes det er et hjerteskjærende tankekors.

En rapport fra forskning.no i mai 2002 viser at samfunnet kan spare store beløp ved behandling med Metadon eller Subutex. Rapporten viser til en undersøkelse som er gjennomført ved Ruspoliklinikken i Vest-Agder, hvor 50 rusmisbrukere deltok gjennom ett år. Ifølge denne undersøkelsen kan samfunnet spare ca. 20,4 millioner kroner årlig på utgifter til helse, politi og fengsel, samt rusmishandlernes tyverier. Behandlingen av 50 narkomane kostet totalt 3,2 millioner. Dermed kom man ut med en samfunnsmessig gevinst på 17,2 millioner, eller 344.000 pr. deltager. Et estimat forskerne for øvrig mente var forsiktig!

Hvis disse tallene er riktige, betyr det at samfunnet får tilbake mer enn fem millioner kroner for hver eneste million som blir investert .

En artikkel i Gemini, forskningsmagasinet til NTNU og SINTEF, gir et skremmende bilde av hvor store ressurser narkotikaetterforskningen legger beslag på hos politi og rettsvesen. Ifølge Gemini behandlet Kripos´ laboratorieavdeling 28.133 saker i 2001, og av disse var ca. 21.500 relatert til narkotika.

Men så lenge det finnes et lukrativt marked som higer etter det narkokartellene har å tilby, hjelper ikke verken innsatsen til Kripos, grensekontroller, politispaning eller iherdig etterforskning. Dette er rå kapitalisme på sitt mest brutale, unndradd all offentlig kontroll, hvor profitt basert på tilbud og etterspørsel er eneste drivkraft. Fjerner man derimot etterspørselssiden helt, eller i hvert fall reduserer den til et nivå hvor profitten gjør Norge uinteressant for narkokartellene, vil de logisk nok tørke inn og forsvinne av seg selv. Til nå har ingen ansvarlige politikere hatt mot til å angripe ondet her hvor det åpenbart   er mest sårbart .

Mange myter sier at stoffavhengige kommer fra dårlige hjem. Men narkomane finnes i alle miljøer, uavhengig av sosial status. Noen er rett nok på flukt fra ett eller annet vondt, men mange er vanlige gutter og jenter som har kommet skjevt ut. Unge mennesker i en brytnings- og løsrivelsesfase i vår tid møter mange fallgruver. Noen faller i, avhengig av situasjon og tilfeldigheter, andre går fri. Denne pesten rammer vilkårlig.

Derfor angår problematikken oss alle. Det bør ikke være sånn, bør det vel?

Bergen, juli 2004