Kontakt

Det er midtsommer i Fjellberghavn. ”Kokken”, bygdens populære grillkjøkken-innehaver, kommer hjem fra jobb ved midnatt og oppdager at det har vært ubudne gjester på besøk.

Samtidig opplever et ektepar i Fjellberghavns strandsone forferdelige hendelser. Ole Vik kommer søvndrukkent på banen, for raskt å oppdage at også et ektepar i Fjellberghavns utkant har hatt besøk av folk med onde hensikter. Det viser seg at de tre familiene har nære bånd.

DØDSSYMFONI - utdrag fra KAP. 1

Det var natt til 20. juni, en varm og tilsynelatende ordinær sommeronsdag i Fjellberghavn.

For Per Hoff, som for de fleste andre næringsdrivende i den lille kystbygden, var sommermånedene høysesong. Da pleide innbyggertallet å doble seg, og kjøpesterke, ferdigmat-hungrige feriefolk kom strømmende til fra Borg og andre omkringliggende byer for å slå seg ned i hyttene sine ute ved Fjellberghavns berømte strandpromenader. Og de siste restene av dorsk, opplagret vinterdvale ble ristet ut av de trauste fastboende.

Per Hoff stengte Grillkjøkkenet sitt ved midnatt, stakk bortom nattsafen i Borg Sparebank lenger borte i gaten med et dagsoppgjør han var mer enn fornøyd med, og vandret de knapt 400 meterne ned til det lille toetasjes trehuset sitt i Havnegata, nesten helt nede ved torget og havnen. Han var sliten etter en lang og hektisk arbeidsdag, og gledet seg til å krype under dynen og bare sove.

Hoff var inngrodd ungkar, en liten og spinkel, nærmest unnselig, nesten flintskallet 40-åring som hadde levd asketisk og arbeidet hardt i hele sitt voksne liv og nå gikk under tilnavnet "kokken". Han bodde alene sammen med Hertug, en ruskete skogskatt som stort sett hadde sitt eget selvstendige liv og kom og gikk som han ville gjennom et arkvindu, og Queen, en rød og blå pennant-parakitt. Fuglen levde sitt liv i et romslig bur i stuen, trygt beskyttet fra sin smygende, firbeinte romkamerat, som nok betraktet den som et potensielt måltid snaddermat og ingen ting annet.

Per Hoff ante uråd allerede idet han hengte fra seg jakken i vindfanget, som om noe uhyggelig som han ikke helt kunne definere fylte atmosfæren i det lille huset. Han kjente en snikende engstelse synke inn over seg. På denne tiden av døgnet satt alltid Queen med hodet under vingen og sov, men selskapssyk som hun vanligvis var etter en lang dag alene, pleide hun å våkne når husets herre omsider innfant seg, for straks å sette i gang med en forventningsfull pludring som vanligvis kulminerte i en så naturtro imitasjon av Hoffs mobiltelefon at selv ikke han kunne høre forskjell.

Men denne natten var det stille. Hoffs bange anelser fikk sin bekreftelse straks han åpnet stuedøren. Buret var tomt, kunne han se i den dunkle belysningen.

"Queen?" ropte han urolig og formet leppene til en spiss kalling. Han ble stående innenfor døren, mens blikket hans fór undersøkende gjennom rommet. Hun hadde et kraftig nebb, og det hadde hendt tidligere at hun hadde klart å komme seg ut av buret ved å åpne en av de små dørene, men de var nå sikret med kroker som bare kunne tas av og på fra utsiden. Det var for å beskytte henne mot Hertug, ikke noe annet, for katten ville ha rasert huset for å få fatt i henne om hun hadde fløyet fritt omkring.

Hoff tente taklyset og gikk med usikre skritt inn i rommet og bort til buret for å sjekke om hun kanskje lå død eller syk nede i bunnen.

Det gjorde hun ikke. Buret var og ble tomt og de små dørene var lukket. Han ble stående og stirre uforstående: Alle krokene var på plass slik de skulle, forskriftsmessig festet fra utsiden.

Det er umulig. Noe slikt går ikke an. Hva er det som skjer her? Mens uhyggefølelsen bet seg fast i brystet hans, ble kokken stående og se seg om. Svetten piplet på pannen hans, og han følte seg plutselig helt kraftløs. Stuen var ryddig og i orden, slik han hadde etterlatt den tidligere på dagen, men forresten - var det ikke noe med den stolen? Var den ikke flyttet litt siden han forlot huset i morges? Kokken visste ikke helt, men usikkerheten rev og slet i ham.

Han gikk inn på kjøkkenet og tente lyset. Ingen ting å se. Han fortsatte videre ut igjen i vindfanget og begynte systematisk å undersøke rom etter rom i første etasje, samtidig som han sjekket alle dører og vinduer på jakt etter tegn på innbrudd. Men han fant ikke noe, og hørte ikke noe heller, annet enn pulsens intense banking i ørene.

På vei opp til andre etasje bråstoppet han og ble stående og stirre. Foran ham, omtrent midtveis i trappen, lå en stor, blå fjær. Idet han plukket den opp, fikk han øye på én til noen trinn lenger oppe. Den var rød og langt mindre. Dette er Queens fjær , tenkte han. Hvordan kan de ha havnet her?   Hvordan kan hun ha fløyet ut av et stengt bur? "Queen! Queen! Hvor er du?" Han var redd nå.

Per tok resten av trappen i tre steg, mens han på ny kalte hektisk på fuglen uten å få noen respons. Han tente lyset i den trange og mørke korridoren, og oppdaget straks at det lå flere fjær spredd bortover gulvet, den innerste like utenfor soveværelsesdøren hans. Han stilte seg utenfor døren, tok seg kraftig sammen og åpnet den.

Det var mørkt i rommet. Gardinene var halvt trukket for og slapp kun bleke strimer nattelys inn i det lille rommet, nok til at han så vidt kunne se at det lå røde og blå fjær spredd ut over hodeputen hans og på gulvet rundt. Nølende tente han taklampen - så ble han stående og stirre.

Over hodegjerdet, et stykke oppe på veggen, oppdaget han henne. Hun var nesten helt ribbet for fjær, og ved første øyekast trodde han at hun hadde slått seg ned seg på en list eller noe annet. Men da han kom nærmere, forsto han at han tok sørgelig feil. Veggen var glatt, og det fantes ikke noe der oppe som en fugl kunne sitte på. Gradvis   gikk sannheten opp for ham, og han ble stående lamslått, som om han nektet å tro sine egne øyne, mens pulsens banking lød som dunkende torden i ørene hans: Queen var naglet fast. En diger spiker var slått tvers gjennom brystkassen hennes og videre inn i veggen. Hun var død.

Han ravet bakover mot døren, snublet i dørstokken og holdt på å gå over ende, men klarte å gripe fast i dørkarmen og holde seg på beina. Så vaklet han bortover gangen.

Hoffs nattlige mareritt var ikke over med dette. Da han løp tilbake, så han rett på arkvinduet borte ved trappen, Hertugs private inngangsparti. Det sto ikke på gløtt slik det pleide, det sto på vidt gap. Han bråstoppet, ble stående og stirre noen sekunder, så skrek han høyt, kastet seg mot trappen og nærmest ramlet ned i første etasje. Halvt løpende og halvt krabbende fortsatte han ut hoveddøren og ut i Havnegata.